,

"Vi vet ikke hvem vi er, heller ikke hvem vi skal bli. Alt vi vet, er det vi ser i speilbildet og det folk forteller oss. Når jeg ser i speilet og ser igjennom bildet, ser jeg inn i mine egne øyne og ser noe jeg ikke så før. Jeg ser en sterk person jeg ikke turte være før. Vi er ikke så ulike vi to, du vet det bare ikke ennå. Det er mye du ikke vet om meg, omtrent like mye som jeg ikke vet om deg, det er derfor du får dette i dag. Jeg tror du har godt av å høre dette. Det er mye jeg vil vite, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få ordlagt meg. Jeg er ikke god på å prate, men jeg skriver...

Du har et utseendet du skal være stolt over. Rett deg opp i ryggen og smil. Smilet ditt lyser opp like mye som din hvite kjole. Bruk det! Du er vakker fra topp til tå, fra lever til nyre, fra fingerspiss til tåspiss. De vakreste er de som ikke vet det selv. Du vet det ikke frøken.

Jeg vil ikke forandre deg, jeg vil bare åpne dine øyne. Du ser ikke det vi andre ser. Du ser ikke den sterke jenta som har kommet jævlig langt på kort tid. Du er smart, ja det vet du. Du er vakker, det vet du ikke. Du er sterk på mange måter. Stå for ditt og rett opp ryggen. En dag kommer du nok fortelle meg at du har funnet verdens beste mann og du har de vakreste barna du har sett i hele ditt liv. Du har en jobb du trives med og huset ditt er stort som et slott. Mannen din elsker deg for den du er, i tykt og tynt, akkurat som vi rundt deg gjør nå. Du blir møkk lei av at vi maser om sminke, hår, klær, farger osv. Jeg var også der, jeg hatet dette. En dag ser du deg selv som vi ser, da kommer fargene også. Både på innsiden og utsiden. Du kommer stikke ut og elske deg selv.

Jeg har hørt om løvetannbarn, men vi er ikke det. Du er en orkidè. En blomst som er vakker og sterk, den krever ikke mye. Iblandt gjemmer den seg bort, den kaster bladene og blir nesten usynlig, men om den får litt mer kjærlighet så blomstrer den igjen for fult. Det er bare å blomstre frøken, vi kan ikke gjøre noe med det. Det er bare du som kan. Vi kan bare lene oss tilbake og vente, vi alle behøver litt tid. Null stress frøken. Ta det med ro, det kommer med tiden. Ja du er ung, selv om du kanskje ikke alltid tenker på det. Lev livet og ha det gøy, seriøsiteten kommer av seg selv. Ingen av oss er seriøse ennå, ikke bli det du heller vennen. Du er så mye bedre når du er useriøs og kan smile og le.

Ikke glem det frøken. Skulle du noen gang glemme det, ta fram dette arket og les det om og om igjen til du tror på det. Du er herlig. Du er snill. Du tenker på andre. Du er superpen, spesielt når du smiler. Du er småmorsom når du er sint. Du er nysgjerrig, bruk det. Du er unik. Du er naturlig. Du er akkurat den du skal være. Du er du!"

I det man leter etter en korrekturlakk finner man mye merkelig. Jeg blir både glad og rørt i det jeg fant to A4-ark lillesøstern hadde tatt vare på. Det er noen ord og hemligheter hun har fått vite for et år siden, dagen før hennes egen konfirmasjon. Med tanke på at det lå øverst i skuffen hennes, beviser det kanskje at det ikke var helt verdiløse ord. Jeg håper hun gjør som jeg ba om. Jeg håper hun leser det om og om igjen, helt til hun tror at hun er like herlig som jeg vet hun er. Teksten ovenfor er klippet til for å holde hemlighetene hemmelige, det er derfor den har lite sammenheng. Det er merkelig hvordan man kjenner seg igjen i andre mennesker. Det er som å gå tilbake i tid og stå ved siden av deg selv for noen år siden, å se deg gjøre de samme tingene igjen og igjen. Livet har mange faser vi skal igjennom, men akkurat nå vet jeg ikke hvilken fase jeg er i, selv om det er helt klart at jeg ser hvilken fase du er i. Om du leser dette babysøss, så mener jeg alle ordene fortsatt og er like glad i deg som jeg var for et år siden. Vi spres med vinden, men det har ingenting å si. En gang familie, alltid familie!

Øynene er tørrere enn Sahara og mer slitne enn herlighetene som ligger gatelangs i Oslo. Det er jammen godt jeg er hjemme på landet og kan slappe av mens jeg leser til eksamen. Det er mange sider man skal igjennom før man endelig kan smile fornøyd i det man leverer eksamenbesvarelsen. Dagen i dag har vært som mange andre. Eksamenslesing i solsteiken med den nye bikinien på den lyse kroppen. Naboen har kjøpt seg en herlighet i kategorien golden retriever. En liten lys ball av hår som hopper rundt bak naboens gjerde, lett man skal hilse på denne i morgen. Siden vår store hårball ble interessert i denne lille saken, ble jeg nødt til å oppholde hun med en fotball og andre morsomheter. Det er jammen god trening i det man forsøker springe fra en hund med over 20 kilo muskler. Man skulle tro at min kropp som er dubbelt så stort som hennes, burde være raskere, men det er nok noe med hennes ekstra par ben å gjøre. Kvelden besto av rekemiddag hos naboene (ikke de med hunden). Personlig er jeg ikke stor fan av reker, men av høflighetens skyld smakte jeg på tre stykker med masse tilbehør. Egentlig helt grei smak, med tanke på at jeg kun smakte sitronpepper, loff og smør. Ennå et lite skritt nærmere voksenverden. Helhetlig var det superkoslig å møte tvillingene igjen, det var virkelig alt for lenge siden sist. Det er merkelig hvordan tiden har stått stille i det man møter igjen kjente sjeler som har vært borte en stund.

I dag har alt som kunne gå galt, gått galt. Derfor smiler jeg, og heller innpå med limevann og boller. Morgendagen kan bare bli bedre!

Du vet det skal bli en god 17.mai-feiring i det du våkner og oppdager "hvor i pokker er bunadskoene mine?", to timer før du skal ha de på. Etter en times leiting rundt i huset kom vi på at lillesøster hadde lånt skoene for omtrent et år siden og ikke levert de tilbake. Dermed var det ut på biltur for å finne skotøyet til min kjære festdrakt.Utrolig nok fant vi skoene og jeg kunne lettet og glad dra hjem igjen. Hjemme møtte jeg en mor som spurte meg "hvor er bunadskjortene Helene?". You say whaat? Joda, de var også sporløst forsvunnet. Etter en telefonsamtale til storsøstern ble vi enige om at de måtte være på et bestemt sted, noe de også var. Endelig kunne jeg ta på hele min lyseblåe festdrakt uten manglende detaljer, trodde jeg. I det jeg tok opp beltet fra bunad-sølv-esken min, kom en liten boks til syne. "Bunadsølv" sto det på lokket. Jeg åpnet lokket og så fem glitrende gjenstander som skulle vært sydd fast på beltet mitt. Surrehue Iversen hadde helt glemt bort at hun hadde fått disse for lenge siden og dermed må jeg ta frem sysaker før lillesøsterens konfirmasjon. Herregud for en surrete morgen på en så herlig dag.

Jeg har alltid syntes det å feste støler er vanskelig, enten blir de skakke, opp-ned eller feilplassert. Derfor spurte jeg mamma pent om hjelp. I det hun hjalp meg med å feste stølen i halsen, så hun rett inn i øynene mine og igjennom sjela mi. Plutselig smilte hun til meg og sa "så pen du er Helene". Jeg kunne ikke annet enn å smile og fortelle det samme tilbake. Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men kom frem til at jeg var en god blanding av begge mine foreldre. Merkelig? Ikke akkurat!

Etter vi alle hadde fikset oss klare og hentet inn bekledninger fra halve bygda, reiste vi ned til 17. Mai-feiringen. Gamle og unge i alt fra bunad til hverdagsklær og russedresser var over hele bygda. Plutselig så man alle innbyggerne i hele bygda på et og samme sted. Vi er ikke mange, men det føltes ut som vi var fler enn vi vanligvis er. Igjen kom det spørsmål, pekende hender og hvisking angående festdraktene til mamma og jeg. Det er ikke uvanlig med tanke på at vi er en av de få som har lyseblåe festdrakter i en gjeng av svarte og mørkeblåe bunader. I det alle gikk i tog bestemte vi oss for å møte bestemor og bestefar for å spise middag. Det tok ikke mange minuttene før vi var utenfor bestemor og bestefars hus. Det er merkelige å kunne si det "bestemor og bestefars hus", for snart er det ikke slik lengre. Som mamma sa "det ble så mye mer realistisk når man ser til-salgs-skiltet på veggen". Bestefar bekreftet at det ikke var noen vei tilbake nå, huset skal selges og slik blir det. 17.Mai-middagen var helt konge! Tre middagsretter etterfulgt av tre desserter pluss frukt. Merkelig nok ble jeg superglad over at det fantes mye frukt, siden det nå har hoppet høyere enn kaker på "digghets-skalaen". Poteter har lenge vært under grønnsaker, men at noe skulle toppe kaker var mildt sagt overrasket.

Og ja, dette var min første offentlige begivenhet uten kamera. Det tok ikke mange sekundene før folk spurte hvor jeg hadde gjort av det. Det er kanskje et bevis på at jeg burde ta det med neste gang, noe jeg også kommer gjøre om ikke noe drastisk skjer.

Nei nå holder jeg rett og slett ikke ut lenger. I går var jeg med på bussturen tur-retur helvete. Det startet pent med at jeg kom akkurat til bussen, med andre ord, ingen løping med bag osv. Solbrillene var på, for jeg hater å få øyenkontakt med ukjente folk på bussen, jo de skal jo alltid snakke så utrolig mye om crap. Jeg kaster med ned på et sete inntil vinduet i håp om at ingen kommer å setter seg ved siden av meg. Du kan jo selv tenke hva som skjer.

Joda, tidenes deigeste person slenger seg ned ved siden av meg, eller hun satt mer oppå meg enn ved siden av. Hva skjer med at folk skal legge halve rumpa på naboens lår. Udigg! Hun skriker i telefonen til en annen som prater like høyt, man kan da godt høre hele samtalen uten problemer. Fatty prater om hvor hun skal og jeg catcher opp at hun skal like langt som meg. Jeg synker ned i setet (med hun på fanget) og skrur opp volumet på musikken. I det Angels and airwaves skriker trommehinnene mine ut, fortsatte hun å skrike til resten av verden. Det merkeligste med hele turen må være bussjåføren som sa "humoristiske strofer" i det hver person gikk av bussen. "Ha en romantisk og herlig ettermiddag, håper middagen smaker godt i kveld blabla". Slik fortsatte han hele veien. Fatty kunne ikke kommet fort nok bort fra fanget mitt, noe hun til slutt gjorde. Lykkens dag i det hun løftet anus fra mitt kne!

Hva skjer? Joda, det kommer en ny person som setter seg på samme kneet og denne ser på film på ipaden sin, med høy lyd såklart. Ikke lenge etter kommer det to fotballgutter som nettopp hadde vært på trening. Stanken av gress, svette og brukte fotballsko spredde seg raskere enn pesten i Bergen i 1814. Jeg grøsset fra topp til tå og håpet på at jeg snart skulle være fremme. I et desperat forsøk på å lure meg selv, sa jeg til meg selv at jeg snart skulle oppe av denne herlige bussen.

 Hva skjedde? Jeg kom på at det var 20 minutter igjen av turen. Fotballguttene kom seg av bussen, i likhet med frøken jeg-ser-film-høyt-på-ipad'n. Hva var det vi nå manglet på denne bussturen som hadde alle irritasjonsmomentene man møter på i busser? Baby! En skrikende baby med 100% sikkert kolikk kom så for å underholde oss. Alt raseriet som hadde samlet seg opp i min kropp på denne tiden måtte ut. Jeg hørte busssjåren nevne hvilket stopp som var neste, endelig skulle jeg av! I det dørene åpnet seg så jeg en vegg av svette gutter, digg for de som fortsatt satt på bussen! God tur videre!

Det er merkelig hvor mye rart man skal finne på når man ikke burde finne på akkurat det. Vasking av klær og leilighet var plutselig mye bedre enn å lese, slik som alle de andre dagene denne uka. En tur på treningssenteret ble det også, og tror du jammen ikke hulken skulle trene samtidig som meg. Jeg blir småredd av jenter med større muskler enn det voksne menn har. Hva skjedde med at jenter skal være pinglete og jentete? Etter rundstykkebaking og skaprydding, var jeg klar for ukens første seriøse eksamenslesing. To timer ble tilbrakt med brillene på nesen og øynene stirrende i et a4-ark. Jeg klapper meg selv på skulderen og er superkeen på nystekte rundstykker og te. Hvem sa det var grusomt å være student når kjøleskapet alltid har noe godt å by på? Matvrak!

Jeg ser tilbake på gårdagen og tenker "shit, en oppbrukt Frk. Iversen". I det jeg ser rundt meg blir disse tankene bekreftet. Gårdagens outfit ligger som en rekke fra døra til senga. Det ser ut som en dårlig sex-scene i en ennå dårligere film, sett bort i fra at det kun er mine klær på gulvet, og kun jeg som ligger død i senga med håret i alle kanter. Pensumbøkene ligger pent på det hvite bordet, de ser rett og slett ubrukte ut, noe de nesten er. Like før jeg sovnet i går kveld tenkte jeg på noe sjefen sa på jobb i går "sånn är livet, och sen så dööör man". Han har rett, på en merkelig måte. Ansiktet hans i det han sa det, er umulig å beskrive i etterkant. Nesten like umulig å beskrive som i det en ny-ansatt kollega fra en annen butikk kom innom. " Tja Heleneee, hur går det?". Ja nesten alle er svenske rundt meg, slik er det bare i Oslo, men det gjør meg ingen verdens ting. Plutselig hadde jeg to kranglete kollegaer som hermet etter alt jeg sa og gikk rett bak meg en god stund. "Du Helene, det ligger en 510 til en kompis här, har du den?". Jeg sprang bak kassa for å se etter buksa. "Den står på Abo" hørte jeg bak meg før hele kroppen min stoppet opp. "Abo?" spurte jeg tilbake. Tankene mine hoppet tilbake til Disneyfilmen med Alladin, skulle en liten ape med hatt komme å prøve bukser? Jeg måtte bare gi opp tankene og gi buksa til svensken. Jeg så aldri Abo og fikk ikke sagt hadet til noen av de, men det gjør ingenting, for de ser jeg igjen en annen gang.

Mange har spurt meg "hvorfor Levi's?" og nå vet jeg hvorfor. I det jeg ser meg rundt ser jeg en merkelig sammensetting av personer. I første øyenkast kan det se ut til at vi ikke har likheter for fem øre, men det har vi faktisk. Vi er veldig ulike, men er like når det kommer til jobb, festligheter, humor og humør er vi faktisk veldig like. Et eksempel er vel O og meg. O er lav, tattoo-face, briller, svarte klær, synger i et band som gjør at han er hås i flere dager etter konserter, han reiser på turneer og designer klær på fritiden. Jeg blir ofte sett på som høy, blond, happyface, fargerike klær, høylytt, hører på all musikk sett bort i fra O's sanger. Vi er helt ulike i salgsrollen, men klikker godt som personer. Vi tuller, ler og skravler om alt og ingenting, men er helt ulike i andres øyne. Jeg kunne fortsatt slik om alle kollegaene våre. Vi har operasanger, naturforkjemper, O med svarte klær, kollektiv-svenske,en utålmodig partysvenske, en tålmodig bondejente, en liten sak med masse krøller, bergenser osv. Ingen av oss er like, og jeg tror det er styrken i bedriften. De beste jobbdagene er de der du "ikke er på jobb", men er der av morsomme grunner, noe jeg ofte er. Mange kunder velger å si "du er en god selger", men jeg ser på meg selv som mer ærlig enn en selger. Jeg forbinder ordet "selger" med noe negativt, så personlig er ikke det er kompliment jeg setter pris på. I går fikk jeg heller høre "hva heter du egentlig? Tusen takk for kjempe god hjelp, jeg kommer lett tilbake for å handle av deg, du var superflink". Det er disse kundene jeg setter høyest pris på, ikke de som kommer fem-på-stengetid for å "bare kikker litt jeg", og så blir de dødslenge og er kjipe mot ansatte som jobber i butikken. Det skjer aldri at jeg kommer etter en halvtime igjen før butikken stenger for å titte, det er bare slemt i mine øyne. Så lurer du fortsatt på "hvorfor Levi's?", stikk hue innom en Levi's-butikk å se det selv da vel.

Herregud for en dag! Planen var å ha på bukse og genser, men endte opp med shorts og tskjorte, noe man ikke kunne klage på i varmen. Før jobb ble det kjøp av en ny veske, to topper og et nytt par Converse. Den ene toppen hadde feil print, siden den hang mellom alle de andre toppene jeg ville ha. Kleint å komme tilbake på mandag og bytte, men jobber man i butikk så vet man at det er null stress, selv om man hater returer.  En halvsyk sjef og jeg sprang rundt som piskede slaver hele dagen. Jeg tenkte "shit for en dag", og det ble det. Klokken 17.04 hoppet sjefen opp og ned bak kassa og hylte på meg "Helene, vi kan slå butikkens beste lørdag i dag". Slik ble det ikke, men vi klarte en helt super dag og sjefen hoppet med feber, mer kan jeg ikke be om. Føttene verker, øyelokkene er dødstunge, magen skriker etter mat og jeg skulle ønske jeg hadde et badekar. På vei hjem var tankene klare som åpen himmel "pizza, øl og Pops", men slik ble det jo ikke. Siden klokken hadde tikket godt over 18 i det jeg møtte på butikkdørene, ble det kun pizza, Pops og Mozell, brusen har jo samme farge som en utvannet øl. Jaja, man får ta det man får. Jeg er sliten og orker ikke lese til eksamen, det kan man gjøre i morgen!

Lagde et nytt hårbånd ut i fra et par kjolestropper og et kjipt hårbånd, litt usikker på hva jeg mener om det, men det får tiden vise. Oddsen for at det blir gjort om til et armbånd eller to er stor.

Det tar aldri feil. Du vet i det du ser en kjekkas på andre siden av veien, du ser fort bort på han, for så ser vekk. Han ser bort på deg akkurat i det du tar øynene i fra han. Han var faktisk ikke bare kjekk, men superkjekk. Diskret forsøker du se bort på han igjen uten at han merker det for å skjekke kjekkhets-skalaen. Men akkurat i det øynene fine treffer han, ser han tilbake på deg og begge to fniser. I det jeg gikk videre kom jeg på at jeg faktisk var veldig keen på sjokolade, eller is, eller hva som helst. Jeg ser meg selv over skulderen i et desperat forsøk i å se "gratis sjokolade" utenfor Rimi, men hva ser jeg? Joda, rett inn i øynene på gutten ennå en gang. Gud, stakkar. Han må jo tro jeg er dust, men det får han bare tro, for kjekk var han og jeg var deilig etter en treningsøkt og solarium. Jeg tar av meg hatten for denne gutten, at han i det hele tatt klarte å se på meg tre ganger på disse få meterne er jo et under. Hei rosa og svett ansikt i pisk-regnet, men gøy var det!